Det var sommeren 1947. Nå var det bestemt at det skulle bli nytt uthus på garden. Far var blitt påtinget til å gjøre dette og arbeidet skulle ta til så snart det var mulig på våren. Det var Anna og Jørgen Høiby som var brukerne på garden. Men også sønnen Sverre, som nå var 28 år arbeidet hjemme på garden.

Byggingen hadde nok vært påtenkt lenge, så materialer var tilkjørt på vinterføre og lagret på garden. Dette var før nåværende veg fra Fløtlia var bygget. Den vegen som var da var sant å si av dårlig kvalitet, og det var ikke langt mellom grindene. Vegen startet ved det som den gang het Snuslia. Der var også første grinda.

Far kjørte sin 1929 modell Ford, og jeg som skulle være med på min første husbygging, hadde oppdraget med å åpne og lukke alle grindene. Andre grind var mellom det som den gang het Svenskerudenga og det nederste jordet, like ved den store bjørka som ennå står der.

Tredje grind var inn til tunet på Høgring. Der gikk vegen mellom den store eplehagen på venstre side og bryggerhuset på høyre. Ofte var det også ei stengt grind ut av tunet, like ovenfor stallen. Deretter kom vi helt opp i Afsetgutua og skulle opp på Rønningen før den femte grinda. Så nå var det bare ei igjen før vi kunne svinge inn på garden.

Merkelig nok så var det enda ikke strøm på de to Amblisgardene. Far hadde blandemaskin med elektrisk motor, så strøm måtte vi prøve å få tilgang til. Etter et besøk på Ringsaker og Nes Kraftanlegg som det het, og samtale med bestyrer Solberg, kom far tilbake med dystre nyheter; Det var ingen muligheter for at kraftanleggets folk kunne få fram noen linje til garden den sommeren. Den eneste muligheten var hvis vi selv kunne grave hullene og reise stolpene. Da skulle han prøve om verkets folk kunne strekke linjen.

Jo da, vi gravde stolpehull og fikk stolpene på plass. Disse måtte sikkert hentes ved stolpehuset på Tandeskogen. Deretter hentet far isolatorer og tråden som skulle til. Da kom også de faste linjearbeiderne for å sette det hele i stand.
Da far holdt på å ta disse trådbuntene ut av bilen sa han; Ja nå vart vi låvå at linja skulle vara i orden tel i måråkveld. Sa Solberg’n det? Det var Otto Knutsen som var bas, og som spurte slik. Ja, det sa’n svarte far, og karene arbeidet som bare det og fikk strømmen til gards. Om det var sant at Solberg hadde sagt det slik er en annen sak.

Det var ikke enkelt å bygge hus denne tiden. Det var jo ikke mer enn to år siden krigen sluttet, så vareknappheten var stor. Det var rasjonering på det aller meste. For oss som skulle bygge uthus var det rasjoneringen av sement og spiker som var det største problemet. Det ble nok sant å si »magerbetong» som ble brukt. Og når det gjelder spiker, så ble den brukt opptil tre ganger før den satt der den skulle. Først to ganger i forskalingsarbeidet og til sist i den utvendige paneling.

Når det gjelder forskaling og støping, ble det som var vanlig den gang, nok ikke brukbart i dag. Betongveggen var som oftest 50 cm tykk. Dette fordi at det skulle brukes mye stein i den. Og framgangsmåten var som følger; Forskalinga ble gjort ferdig på begge sider til ca en halv meters høgde. Så ble det lagt i et betonglag på noen få cm. Deretter var det å »sette stein». Et par karer gikk da i forskalinga og satte, helst flate steiner på kant som de fikk lempet fram av to som gikk på utsiden. Denne settinga var murens isolasjon. Derfor var det om å gjøre å bruke flere steiner i bredden, for å hindre direkte gjennomslag.

Da settinga var ferdig, gjerne i en høyde på 25-30 cm kunne en begynne å fylle på betongen. Betongen ble tilkjørt fra blandemaskina i trillebår og tømt på en »lemp». Dette var en lem laget av forskalingsbord på ca. en kvadratmeter med karm på tre sider. Da kunne støpemannen måke i betong på begge sider av steinsettingen. Da det var gjort var det klart for ny runde med
forskaling og steinsetting.

Til sammenbinding av indre og ytre forskaling brukte vi ståltråd. Dobbelt tråd fram og tilbake. Disse fire trådene ble så surret rundt med en pinne til de var stramme nok. Til et uthusbygg gikk det med store mengder med stein. For i tillegg til veggene var det ofte svære grøfter under andre vegger som skulle fylles helt opp. Så ble det støpt pilarer på disse grøftene.

Jeg hørte en gang min far sa det slik til en som spurte hvor mye stein han skulle kjøre til gards da han skulle sette opp nytt uthus; »Kjør tel du tru dæ æ nok du, så kæin du kjøre så mye tel. Da æ det itte sikkert det fel så mye». Vi måtte ofte slå steinen for å få den brukbar. Med ei, ikke for stor slegge, gikk det som regel greit. Og var det mye blåstein var det nesten bare moroa. Inne i kjelleren ble det støpt søyler som var bæring av dragere og bjelkelag.

I kubåsene, oppå bjelkelaget, ble det lagt »revl». Dette var 7-10 cm tykke granstammer, og over der igjen kom det »båsterninger». Dette var 40×90 mm hardvokst gran som lå i båsens lengderetning mellom hekken og skantillen. I fjøsveggene ble det brukt kutterflis som isolasjon. Her spikret vi brukte forskalingsbord på stolpene og stappet i flis. Innenfor der igjen støpte vi en 13 cm betongvegg fra golv til tak. Da vi kom så langt i bygginga at det skulle legges kjøringslunner ble det tilkjørt hustømmer fra almenningen. Dette var barket tørt tømmer i forskjellige lengder. Og jeg syntes det var rart at lengden ble oppgitt i alen, eller som det ble sagt, ærner.

Dette tømmeret var ikke bjelket, så det måtte vi gjøre sjøl. Vi måtte jo ha ei flate som skulle ligge opp og som måtte være rett. Da brukte vi kritt i en skinnfellbit og snor. Nå fikk vi ei rett linje som vi kunne telgje etter. Og med sekstenærninger rakk jo en lengde over to tverrbind, som ofte hadde en senteravstand på 4,5 meter.
Til slutt skal jeg nevne litt om taktekkinga. Det var jo bare takflis som ble brukt enda. En fliskost var en alen i firkant, 63 cm. Vanligvis ble den åpnet nede på bakken og båret opp på taket i passelige fanger. Den skulle som regel bæres opp en lang stige og videre oppover taket. Men det hendte et par ganger at Jarle Jakobsen fra Ring, som arbeidet hos far i flere år, kom opp på taket med en hel fliskost på ryggen. »Her ha de litt å begynne med ,kara» sa han. Jeg tror ikke det var så mange som gjorde det etter ham.

Det var nok noe som fulgte tømmermannsyrket dette, med diverse »karsstykker» som det ble sagt, og da var det ofte å bære som var det gjæveste. Det ble fortalt at under bygging på Anderkvern, Moelven Brug, like før krigen var det slike konkurranser. Dette var et murbygg, og det var teglstein som ble brukt. Etter hvert som konkurransen tilspisset seg så var det en som greide å bære 60 stein på bærefjøla. Det var ikke mange som greide dette, men en skulle på død og liv greie det. Han lastet opp og fikk så vidt kommet i gang da hele »bøla» raste over hodet på ham. Da ble det en tur til doktor nede i Moelv for å få sydd fast igjen øret som hang nokså ille tilredt på mannen.